Selvkost for feiing og tilsyn av fyringsanlegg – en gjennomgang av regelverk, fallgruver og muligheter

Hvordan sørge for at feiertjenesten får riktig finansiering og at abonnentenes gebyrer er rettferdige.

I brann- og eksplosjonsvernloven § 28 er kommuner gitt hjemmel til å fastsette lokal forskrift om gebyr for feiing og tilsyn med fyringsanlegg. Den nye kommuneloven fastslår i kapitlet om selvkost at kommunale gebyrer ikke kan være større enn kostnadene ved å yte tjenesten.

For feie- og tilsynsgebyrene innebærer dette at disse maksimalt kan settes til selvkost. Kommunene er imidlertid ikke pålagt full kostnadsdekning, men kan velge å subsidiere tjenesten, dette i motsetning til avfallshåndtering hvor full kostnadsdekning er et krav.

Hva er selvkost?

Selvkostprinsippet innebærer at brukeren av en tjeneste ikke skal betale mer enn hva tjenesten koster å produsere, med andre ord at betalingen for tjenesten ikke skal inneholde et fortjenesteelement. Selvkost brukes av mange europeiske land for å prismessig regulere en monopoltjeneste, også her i Norge. Blant annet er det lovfestet i respektive særlover at gebyrer for vann og avløp, byggesak samt betaling for skolefritidsordning skal følge selvkostprinsippet.

Like før nyttår fastsatte Kommunal- og moderniseringsdepartementet forskrift om beregning av samlet selvkost for kommunale og fylkeskommunale gebyrer, også kalt selvkostforskriften. Forskriften viderefører prinsippene som tidligere har vært gitt i form av retningslinjer. På enkelte områder og for enkelte kommunale tjenester (ikke feiing) er forskriften allikevel strengere enn retningslinjene.

Hva kan dekkes over gebyrene?

Selvkostforskriften sier at selvkost er «kostnadene som direkte og indirekte gjelder produksjonen av tjenesten som det skal betales gebyr for, og omfatter både faste og variable drifts- og kapitalkostnader. Kostnader som påløper uavhengig av tjenesten, skal ikke inngå i selvkost.»

Les mer her: Selvkost for feiing og tilsyn av fyringsanlegg